Jeg var 24. Ivrig. Sulten. Og «blødde for drakta» 🤸♀️📢❤️
Full av entusiasme over alt vi sammen skulle få til, hadde jeg møte etter møte med mange folk i selskapet jeg jobbet i.
Men nesten hvert eneste møte skjedde det noe.
Jeg klarte ikke smitte de andre med min entusiasme.
De andre ble stille. Kom ikke med gode ideer som bygget videre på det som var.
Og jeg mistet selvtillit.
Forstod ikke hvorfor de ikke ville være med å forme.
Og jeg visste at de samme folka i andre arenaer var fulle av entusiasme.
En dag tok en kollega tak i meg.
«Vil du ha en tilbakemelding?»
Jeg skeptisk: «ja… 🙉»
Han: «Når du blir ivrig, så bruker du ordet MÅ. Du sier: vi MÅ gjøre sånn, også MÅ vi gjøre slik og så MÅ vi kjøpe inn slik! Osv. Jeg tror du bare er entusiastisk og vil ha oss med, men det fremstår som at du kommanderer. At du allerede har bestemt hvordan det skal være!»
🙉💡🙉❤️
Dette er snart 18 år siden.
Det er fortsatt en av de viktigste lærdommene jeg har fått.
Den ene kollegaen som gjorde meg oppmerksom på min egen blindsone. Etter det begynte jeg å
FÅ MED FOLKA ❤️ Takk til han som turte ⭐️
å gå i endring, nei.
