Heldigvis hadde jeg noen som fortalte meg hva som skjedde i miljøet…
Som kom og fortalte meg hva som ble sagt.
Jeg stod midt i store endringsprosesser og gjorde alt jeg kunne for å få med meg folka.
Men noen endringer gjorde vondt for noen uansett. Og endringene måtte skje.
🙈 Plutselig begynte det å gå usanne historier om meg, som heldigvis dukket opp hos meg. Historier om at jeg både trakk folk i lønn om de ikke kom på frivillige involveringsmøter og at jeg hadde stoppet pensjonssparingen bla.
Sannheten var ganske så langt fra det og jeg ble ganske så overrasket over hvilken fantasi det var i historiene.
😲 Jeg ble bare måpende av historiene.
Vet du hvordan jeg fikk slutt på det?
🎬 Jeg lagde filmer som ble delt på workplace der jeg tok opp, med et smil, alle ryktene som kom meg for øre. Fortalte hvordan det egentlig var og oppfordret alle til å komme om de hørte noe de stusset på.
På et punkt sluttet historiene å dukke opp og endringene ble implementert og etterhvert så folka at det var forbedringer. Vi fikk etterhvert et helt fantastisk miljø med åpenhet og engasjement.
Jeg kan ikke si annet enn at det var krevende å være leder i denne perioden. Hver dag på vei hjem spilte jeg «𝗜’𝗺 𝗼𝗻𝗹𝘆 𝗵𝘂𝗺𝗮𝗻» på full guffe på vei hjem. Men jeg stod i det, ga ikke slipp på tydelig retning, vennlighet og involvering.
Og etterhvert kom vi oss over hengemyra.
Jeg forstår virkelig hvorfor mange ledere kvier seg for å ta tak i kulturer som lugger. Men det er mulig. Jeg fikk det til etter å ha jobbet strukturert i ett år.
Om du lurer på hvordan jeg ellers har jobbet med å snu kultur tar jeg gjerne en kaffe. ☕️
