Jeg var bare 8 uker på vei 🤰🏼Hadde fått prosjektlederansvaret for en stor samling for over 500 mennesker som skulle være om fire mnd.
Det var ikke offisielt at jeg var gravid enda og jeg var så kvalm! 🤢
Satt i et møte med eventbyrået og lederen for hele divisjonen. Jeg var fjern og kvalmen herjet i kroppen min. Midt i møtet måtte jeg også ut for å kaste opp og sa jeg måtte på do.
Etter møtet var jeg fortvilet. Jeg elsket å ha fått ansvaret. Midt i blinken for meg!
Hvordan bruke et event for å få med folka på retningen og bygge stolthet og eierskap.
Etter møtet var ferdig løp lederen videre i et annet møte før vi skulle ha et nytt møte med kommunikasjon. En time senere.
Jeg hadde ting jeg måtte få unna. Og gråten stod i halsen. Jeg var så dårlig og hadde så lyst til å levere godt i prosjektet. Jeg var frustrert. Klarte jo ikke følge ordentlig med i møtene og det var jo egentlig jeg som skulle lede møtene.
Så bestemte jeg meg. Jeg ville fortelle lederen at jeg var gravid og derfor var litt fjern.
Jeg visste hun hadde en åpning på 10 min før vårt felles møte. Så jeg ringte henne.
➡️ Jeg: «Kan vi ta to minutter på kontoret ditt før neste møte?»
➡️ Hun: «jeg har det sykt travelt, haster det så mye? Kan vi ta det nå på telefonen?» og jeg hører hun går fort og forstår det er mye.
➡️ Jeg: «ehhh ja… du forstår, jeg er gravid»
➡️ Jeg hører hun stopper, puster og helt varm sier: «åh! Så koselig! ❤️ Møter deg på kontoret mitt nå»
🫂❤️🤰🏼Og da jeg traff henne får jeg verdens største klem og gratulasjoner.
Timingen for prosjektet var elendig, hun var stresset, likevel var det akkurat som ordene mine bare ryddet alt annet til side.
Hun så meg og visste at det å være gravid var større enn alle prosjekter og jobbstress på jord.
Etter det kunne vi håndtere situasjonen med klare hoder og varme hjerter sammen ❤️
Jeg tok med meg dette videre i lederkarrieren min. Noen ting feier bare mitt eget fokus helt av banen med en gang. Kun viktig å være varm og imøtekommende.
(Litt mer enn 8 uker på vei, på bildet)
