Støy = mislykket leder? 🤔
Avisoverskrifter. «Leder måtte gå etter støy i organisasjonen». Sett det noen gang? 📰
Eller hørt om ledere som mister tillit fra styret eller egen leder fordi det er støy? Eller kanskje leder selv slutter fordi det er støy og hen ikke makter stå i det lenger?
Det synes jeg er ekstremt synd.
Hvorfor er vi ofte så redde for støy? Og hvorfor viser det at leder ikke er god?
Om en kultur har fått «skure» lenge og ny leder skal justere, blir det ofte støy. Og jeg forstår heller ikke helt hvorfor vi alltid skal unngå det.
Støy er ikke farlig. Noen ganger må det til for at endring skal skje. Feks da jeg avviklet røykerom. Det ble ikke populært først. 🚭
Om en leder etter å unngå støy, er jeg redd mye blir feid under teppet.
Jeg har ved et par anledninger vært den lederen. Den lederen som har måttet ta tak i ting som har fått gro. Og ja, det har blitt støy. Jeg har stått i støyen og forholdt meg rolig. Vært tydelig på retning og justeringer. Forsøkt involvere og vist respekt. Selv i de situasjonene der jeg har fått alle projeksjoner haglende på meg.
Og sunget høyt i bilen på vei hjem for å riste ting av meg.
Men så; etter en stund så løsner det. En ny bedre hverdag i tråd med strategi og retning har kommer frem.
Om jeg ikke hadde hatt tillit fra styret midt i prosessen, ville jeg kunne blitt stemplet som en dårlig leder.
Og jeg tenker med gru på om det midt i endringen hadde blitt sendt ut en medarbeiderundersøkelse. Tipper den hadde kommet dårlig ut.
Men etter vinter, kommer vår. Og den følelsen, når du ser at kulturen er justert. Ser arbeidsgleden stige. Ser initiativene blomster.
Det er belønning i store doser! Derfor har jeg elsket de lederjobbene 🤩
Og kunne jeg gjort ting annerledes i noen situasjoner, helt sikkert, og jeg har lært masse. Men hadde det vært å unngå å gå i endring, nei.
